Når mammas lillegutt skal begynne i barnehagen:S

Jeg hører trommevirvler, gongongen slår, gulvet rister og magen er invadert med sommerfugler.Hardt, brutalt og ufølsomt! "Ding, dong" tiden er inne........

Mammas lillegutt skal begynne i barnehagen!!!

Tankene går fort tilbake til når vi dro inn på sykehuset, for å finne ut hvem som hadde tatt bolig inni magen min. Det var jo lillegutt! Han var den søteste lillegutten jeg noengang hadde sett, han var aldeles praktfull:) Og det beste av alt var at han skulle bli med mamman og pappan sin hjem. Hjem,hjem til oss! For en lykke!
Vi er så priviligerte som får være med å oppleve hans utforskning av verden. Når han så meg rett inn i øynene første gang, når han smilte, når han lo, når han snudde seg på magen, når han reiste seg opp, når han krabba... :) For en fantastisk reise!
Men nå er altså tiden inne for B-A-R-N-E-H-A-G-E-N!!

Det er ikke uten skepsis jeg har saumfart barnehagene i nærområdet og stilt hardere og vanskeligere krav. For jeg vil at han skal være mye ute, få oppmerksomhet,bli sett, utvikle motorikken og sansene, få kognitive utfordringer, spise sunn mat, ha et pedagogisk personell med erfarne ansatte, gjennomtenkte gode planer og opplegg,oppleve mestring og få gode venner. Men aller mest vil jeg at han skal trives!

Jeg ringte til barnehagen og spurte om vi kunne komme på besøk før lillegutt skulle begynne. Hun som tok telefonen var veldig hyggelig og ønsket oss velkommen når som helst. Jeg hadde liksom ikke tenkt at hun skulle være så hyggelig, nesten for hyggelig! For jeg, mamman til lillegutt, jeg var klar til kamp! Kampviljen ebba liksom bare ut, som lufta slipper sakte men sikkert ut av en skrukkete ballong.

Lillegutt, min mor og jeg dro på besøk i barnehagen. På forhånd hadde vi snakket litt om hvilke kaffepolicy de hadde. For en ting var iallefall helt sikkert, at jeg finner meg ikke i at det står varme kaffekopper som kan veltes og skade barna.
Allerede på parkeringsplassen, kjenner jeg at jeg er negativt innstilt.
Parkeringsplassen var ganske liten ,uteområdet var det vel så som så, og på trappa sto det malingsspann. HALLO???? Malingsspann på trappa i lillegutts barnehage!
Vi kommer deretter inn og blir ønsket velkommen av de ansatte, de hilser på lillegutt,han har allerede fått sin egen garderobeplass og de viser oss rundt og svarer gjerne på allemulige slags spørsmål. Barna i denne barnehagen får servert varm lunsj, og min mor lurer på hvordan det går til. Hun vi snakker med sier at barna får prøve å spise selv, og at de hjelper til ved behov. Min mor spør da: "Ja, men dere passer vel på at han får i seg mat???". Ja, det skulle dem selvfølgelig gjøre.Phuu, heldigvis! Når vi takker for oss, sier hun litt forsiktig at jeg gjerne må komme innom engang til hvis jeg ville det... Akkurat som hun visste jeg var skeptisk.

Min mor og jeg går deretter ut av barnehagen for å dra hjem. Det kommer da en minibuss og sprerrer oss inne. Ut av bussen spretter det ut ei dame med en fargerik fjærhatt og hoier " En og to og tre indianere ...", og da kommer det små barnehageindianere som på et trylleslag ved hver eneste talløkning. For en opplevelse!

I det vi kjører ut av parkeringsplassen,kjenner jeg kampviljen igjen ble svakere og svakere.Ikke var det kaffekopper der heller, ikke en eneste en:)

Lokalene virket noe slitt, det var lite leker, mange barn på samme arealet og små lekerom. Men, hva gjør vel det hvis de ansatte er like hyggelige som da vi var der, at lillegutt får lekekamerater og at han trives. Det er tross alt det viktigste!

Så imorgen er dagen her:

Mamsen skal følge lillegutt til hans første dag i barnehagen!