Når mammas lillegutt skal begynne i barnehagen:S

Jeg hører trommevirvler, gongongen slår, gulvet rister og magen er invadert med sommerfugler.Hardt, brutalt og ufølsomt! "Ding, dong" tiden er inne........

Mammas lillegutt skal begynne i barnehagen!!!

Tankene går fort tilbake til når vi dro inn på sykehuset, for å finne ut hvem som hadde tatt bolig inni magen min. Det var jo lillegutt! Han var den søteste lillegutten jeg noengang hadde sett, han var aldeles praktfull:) Og det beste av alt var at han skulle bli med mamman og pappan sin hjem. Hjem,hjem til oss! For en lykke!
Vi er så priviligerte som får være med å oppleve hans utforskning av verden. Når han så meg rett inn i øynene første gang, når han smilte, når han lo, når han snudde seg på magen, når han reiste seg opp, når han krabba... :) For en fantastisk reise!
Men nå er altså tiden inne for B-A-R-N-E-H-A-G-E-N!!

Det er ikke uten skepsis jeg har saumfart barnehagene i nærområdet og stilt hardere og vanskeligere krav. For jeg vil at han skal være mye ute, få oppmerksomhet,bli sett, utvikle motorikken og sansene, få kognitive utfordringer, spise sunn mat, ha et pedagogisk personell med erfarne ansatte, gjennomtenkte gode planer og opplegg,oppleve mestring og få gode venner. Men aller mest vil jeg at han skal trives!

Jeg ringte til barnehagen og spurte om vi kunne komme på besøk før lillegutt skulle begynne. Hun som tok telefonen var veldig hyggelig og ønsket oss velkommen når som helst. Jeg hadde liksom ikke tenkt at hun skulle være så hyggelig, nesten for hyggelig! For jeg, mamman til lillegutt, jeg var klar til kamp! Kampviljen ebba liksom bare ut, som lufta slipper sakte men sikkert ut av en skrukkete ballong.

Lillegutt, min mor og jeg dro på besøk i barnehagen. På forhånd hadde vi snakket litt om hvilke kaffepolicy de hadde. For en ting var iallefall helt sikkert, at jeg finner meg ikke i at det står varme kaffekopper som kan veltes og skade barna.
Allerede på parkeringsplassen, kjenner jeg at jeg er negativt innstilt.
Parkeringsplassen var ganske liten ,uteområdet var det vel så som så, og på trappa sto det malingsspann. HALLO???? Malingsspann på trappa i lillegutts barnehage!
Vi kommer deretter inn og blir ønsket velkommen av de ansatte, de hilser på lillegutt,han har allerede fått sin egen garderobeplass og de viser oss rundt og svarer gjerne på allemulige slags spørsmål. Barna i denne barnehagen får servert varm lunsj, og min mor lurer på hvordan det går til. Hun vi snakker med sier at barna får prøve å spise selv, og at de hjelper til ved behov. Min mor spør da: "Ja, men dere passer vel på at han får i seg mat???". Ja, det skulle dem selvfølgelig gjøre.Phuu, heldigvis! Når vi takker for oss, sier hun litt forsiktig at jeg gjerne må komme innom engang til hvis jeg ville det... Akkurat som hun visste jeg var skeptisk.

Min mor og jeg går deretter ut av barnehagen for å dra hjem. Det kommer da en minibuss og sprerrer oss inne. Ut av bussen spretter det ut ei dame med en fargerik fjærhatt og hoier " En og to og tre indianere ...", og da kommer det små barnehageindianere som på et trylleslag ved hver eneste talløkning. For en opplevelse!

I det vi kjører ut av parkeringsplassen,kjenner jeg kampviljen igjen ble svakere og svakere.Ikke var det kaffekopper der heller, ikke en eneste en:)

Lokalene virket noe slitt, det var lite leker, mange barn på samme arealet og små lekerom. Men, hva gjør vel det hvis de ansatte er like hyggelige som da vi var der, at lillegutt får lekekamerater og at han trives. Det er tross alt det viktigste!

Så imorgen er dagen her:

Mamsen skal følge lillegutt til hans første dag i barnehagen!

Aldri om jeg skulle ha en blogg!!!

Aldri, er et ord med det aller største alvor. Aldri betyr ikke noen sinne, ikke feile, ikke mestre, ikke prøve! Hvor mange ganger har en ikke hørt at noen bruker aldri i ulike hverdagssituasjoner? Den første "hverdagssituasjonen" jeg kommer på er av en eller annen grunn Norwegia reklamen der læreren snakker med elevene sine. Ei av dem er ei jente på rundt 13-14 år som er knust av kjærlighetssorgsier "Jeg kommer aldri til å elske noen igjen". Ellers har man kanskje også hørt: "Jeg skal aldri ha mobil, sånt tull!","Jeg skal aldri dra på bilferie igjen", "Jeg skal aldri spise godteri igjen", "Jeg skal aldri føde igjen", "Jeg skal aldri drikke igjen" "Jeg skal aldri få facebook profil". Noen som kjenner seg igjen i dette?

Jeg for min del har ofte sagt aldri om ting og tang. Og mange ganger har jeg måtte spise det i meg. Det hender noen ganger, bare noen, at jeg synes ting blir finere etter hvert som jeg blir vant til det. Som med magebelte for eksempel. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor en skulle ha beltet midt på magen, langt over hoftene for virkelig å fremheve bilringene og andre kroppslige goder en gjerne skulle vært for uten. Jeg sa "ALDRI" om jeg skal ha et sånt magebelte! Jeg tror at "aldri" noen ganger en forbigående fase, og jeg tror det er lov å ombestemme seg. Iallefall har jeg nå to magebelter og synes faktisk ikke det er så aller værst lenger.

Jeg skulle heller ALDRI ha en blogg!
Det var iallefall en ting som var helt klinkende klart! Aldri skulle jeg skrive tulleting som ingen andre har interesse for. Jeg hørte med forundring på unge jenter som fengslet tusenvis med sminke, mote og andre hverdagslige sysler på en blogg. Hva skulle liksom det være bra for? Jeg må bare innrømme at jeg er mektig imponert over at noen klarer å fengsle så mange mennesker med det dem skriver om, at de klarer å skape interesse dag ut og dag inn.

Når jeg tenker på mitt eget hverdagslige liv, så tror jeg at det er like greit at jeg ikke har en mote/sminke For på den fronten, skjer det ikke så mye. Det hadde vært lenge mellom høydepunktene,for å si det sånn. I grove trekk vil det kanskje si at jeg kjøpte min første og eneste parfyme for fem år siden og har enda halve flaska igjen:) Eller at jeg pleier å kjøpe mascaraene mine på tax free når vi reiser til syden, sånn cirka hvert andre år:)
Eller om at jeg ble så lykkelig over en ny fleece, en regnfrakk og mine flunkende nye Ecco sandaler!
Kanskje ikke akkurat veldig moteriktig, men nå er jeg heller ikke så opptatt av det. Det får noen andre ta seg av. Jeg er glad vi er forskjellige!